En dag for 15 år siden åpnet jeg Namdalsavisa og leste om en nordmann som fikk skryt av Eric Cantona fordi han spilte så bra, denne nordmannen var Ole Gunnar Solskjær og han hadde nettopp begynt spille på Manchester United – som ble mitt favorittlag etter dette. Det var denne dagen og denne artikkelen som ble grunnlaget for en interesse som har vært så stor at jeg viste på fødselsdatoen hvem spilleren var og en av mine største drømmer: se hjemmebanen til de største lagene i England, Norge, Spania, Italia og Tyskland. Deler av den drømmen ble oppfylt i dag da jeg fikk ta turen innon Stamford Bridge – hjemmebanen til Chelsea, og Emirates Stadium – hjemmebanen til Arsenal.

I går, 14. Februar – valentins dagen, våknet jeg å gledet meg med en gang til å dra til Stamford Bridge. Jeg hadde forhåndsbestilt billett til Stadium Touren som startet kl. 11.00, men allerede i 10tiden var jeg der for jeg var så redd for at jeg ikke skulle finne fram at jeg ville ha god tid. Kvart på 11 ble jeg sluppet inn døra for å registrere at jeg var kommet dit og fikk utdelt 2 lapper – en for rabatt i supporter-shoppen og en for rabatt på en restaurant ved stadionen, så startet jeg prate med en som jobbet der om noe fotoutstyr der en kunne få tatt bilde vedsiden av 2 av pokalene mens jeg ventet på at touren skulle starte. Hu som skulle guide gruppa var veldig trivelig og startet med å spørre hver og enkel om hvor de kom fra, så spurte hun om hvem som heiet på chelsea og hvem som ikke gjorde det: selvsagt, jeg rakte opp hånda på de som ikke heier på de. Så fortsatte touren igjennom museumet, som vi fikk beskjed om å gå tilbake til etter endt tour, og til bortesupportersvingen der hun køddet litt med at når Chelsea spiller mot f.eks Arsenal så er det mange bortefans, men når de spiller mot f.eks Fulham så er det så få bortesupportere at de kun sitter på de gule stolene. Så fortsatte vi til setene pressen bruker under kampene, før vi gikk ned i det rommet der pressekonferansene etter kamper blir holdt. Der fikk de som ville få bildet tatt av seg selv sittene i stolene til manageren, kapteinen og en tredje spiller før vi fortsatte til garderoben til bortelagene der vi fikk fortalt hvilke ordninger Chelsea har for å psyke ut motstanderen. Så gikk turen inn til garderoben til Chelsea og den var, selvsagt, mange ganger bedre enn bortegarberoben – her hadde de 6 masasjebenker(mot 2 i bortegarderoben), god plass til hver spiller på benkene(mot dårlig plass i bortegarderoben) og veldig åpent området. Så var det på tide å gå ut på banen(ikke på gresset, men dit innbytterne og trenerne sitter) og da ble det dannet 2 rekker: de som heier på chelsea og de som ikke gjør det før vi gikk ut gjennom spillertunnelen. Så var det igjen tid for å ta bilder før vi fortsatte opp på tribunene for å få høre litt om historien til Chelsea, om byggingen av stadionen og om hvordan Roman Abramovich reddet Chelsea fra konkurs. Etter det ble vi ledet inn i supporter-shoppen, men selvsagt glemte jeg å ta turen opp til museumet før jeg satte kursen mot tuben for å ta tuben opp til Arsenal.

Det å ta tuben her i London synes jeg forresten er veldig enkelt og jeg har ingen problemer med å finne fram på den, men jeg synes det er greit å ha god tid siden jeg ikke vet hvor ting over bakken ligger.

Emirates Stadion var heldigvis bare en sving unna tubestationen så det første jeg gjorde når jeg kom fram var å sende en mms til min kjære nevø Helge, som forresten ikke har lært hva som er rett lag, med et bilde av inngangen mot Emirates og spørsmålet: Ser du hvor jeg er?, hvorpå han svarer: ARSENAL :), så ja, min nevø er Arsenalfan og da kan jeg jo ikke annet enn å gni det inn at jeg er her da vel, men heldigvis blir vi ikke uenige av slikt.
Jeg kom til Emirates over en time før touren jeg hadde forhåndsbestilt billett til å være med på startet så jeg brukte tiden på å ta bilder av noen duer og spise nista mi. Og når Stadium Touren starer er det en sykt stor gruppe som skal inn i et litt lite inngangsparti, men alle får et bevis på at de er en del av touren. Så trekker vi inn i en trappoppgang der guiden vår spør om hvor mange som heier på Arsenal og hvem som ikke gjør det, så sier han til oss som ikke heier på Arsenal: I'll get back to you later.
Så går vi opp 3 trapper til et rom der de høge herrene innen Arsenal og bortelaget får servert gratis drikke og får se kampen fra komfortable stoler og med matservering. Herfra var det også bra oversikt over banen og når folk hadde fått tatt de bildene de skulle ble gruppa bedt om å sette seg ned på de utrolig komfortable stolene inne i rommet for at guiden skulle fortelle litt om stadionen. Så tok vi heisen ned dit spillerne kommer inn på kampdager, der hang det mange bilder og det var også en tidskapsel der som ble satt ned der i 2004. 2 av bildene som hang ved siden av hverandre der var fra den siste kampen på Highbury (som nå er omgjort til boliger) og fra den første kampen på Emirates som var testimonal kampen til Dennis Bergkamp(en av de største stjernene som noen gang har spilt på Arsenal og Nederland). Så fortsatte vi inn i hjemmegarderoben der vi fikk høre at grunnen til at garderoben var formet slik den er, er at Arsène Wenger selv har vært med på å utvikle den i samarbeid med leger og andre som har peiling på sånn japansk eller kinesisk greier for at rommet skal utstråle positiv energi. Formen på garderoben er en hesteskoform, bordet i midten i rommet er i midjehøyde slik at alle skal se alle over det og derfor slippe å gå rundt i rommet, gulvet er sklisikkert, kapteinen Farbregas har plassen sin slik at han ser alle og alle ser han, Arsène Wenger prater kun med spillerne de siste 5 minuttene av pausen for at de skal huske hva han har sagt og spillerne sitter i rekkefølgen: keeper, forsvar, midtbane, angrep og reserver. Vi fikk også høre at bortegarderoben er helt motsatt; rommet er en firkant, bordet i midten er for høyt til at spillerne ser hverandre når de sitter, gulvet er normalt (og derfor håper de at Lionel Messi og de gode på Barcelona sklir å slår seg så kraftig at de ikke kan spille på onsdag – sitat guiden) og rommet skal derfor utstråle negativ energi. Så formet vi 2 rekker og gikk ut til banen gjennom spillertunnellen mens det ble spilt øredøvende jubel over høytalerne. Så fikk vi som ville tatt bilder av oss på plassen til Arsène Wenger og foran gressmatta. Så fortsatte vi inn til rommet der pressekonferansene blir holdt og der ble vi som ikke holder med Arsenal igjen spurt om hvilke lag vi heier på før vi fikk vite litt om hvordan pressekonferansene foregikk før de som ville fikk tatt bilder, mens de som ikke ville ta bilder fikk gå inn i presserommet ved siden av å vente. Så fortsatte turen inn til The Armory – altså supporter-shoppen også begynte jeg turen tilbake til tubestationen, men stakk hode innom museumet først.

Helt ærlig så likte jeg Stamford Bridge mye bedre enn Emirates, mest pga de hadde en litt mer vennlig omvisning enn på Emirates, men kanskje også pga at Stamford Bridge har vært banen til Chelsea i evigheter og at jeg fortsatt forbinder Arsenal med Highbury.

Så for meg var gårsdagen en drøm som gikk i oppfyllelse; noe som lett kan oppsummeres i at jeg hadde tårer i øynene når jeg sto å så på Stamford Bridge – både på selven bygget og på gressmatta.

Fredag 11. Februar 2011

Etter frokost fikk vi beskjed om å møte i lobbyen klare til å gå ut å ta bilder, men i lobbyen ble vi delt inn i 4 grupper og Eleonora samlet inn alt vi hadde av penger og bankkort og la det i en konvolutt, også fikk vi utdelt £3 hver og tubekort å en beskjed om å klare oss på det.
Så fikk vi et oppgaveark og 6 konvolutter før vi - Ane, Chatrin, Kristina og jeg satte kursen mot West Brompton station der vi skulle ta tuben til Piccadilly Circus. Vi gikk på på West Brompton, gikk av etter 2 stopp; på South Kensington og byttet der til Piccadilly Line som vi tok fram til Piccadilly Circus. Der åpna vi konvolutt nr.1 og oppdaget at vi måtte stalke en fremmend i 10 min også ta bilde sammen med han. Vi stalka vel 3-4 styker før vi fikk stoppa en som ville bli tatt bilde av med oss.
Når den oppgaven var løst måtte vi finne China Town, så da gikk vi over Trafalgar Square, hvor Kristina og jeg stoppa opp ved løvestatuene som står som vakter rundt statuen av Lord Nelson siden vi begge er født i løvens tegn. Så fortsatte vi mot China Town, som vi fant etter litt spørring. Der skulle vi åpne konvolutt 2 og denne inneholdt en lapp som sa at vi måtte kjøpe en avis og finne en vakker setning i den som vi skulle få en av kineserne til å oversette. Det var ikke akkurat enkelt å få noen til oversette siden de enten ikke ville/kunne godt nok engelsk eller var på jobb, men så traff vi ei koslig dame som selv om hun ikke kunne den kinesiske dialekten som avisa var skrevet på, oversatte tegnene for Happy Lunar Year for oss.
Etter det så møtte vi ei av de andre gruppene - Audun, Anette, Live og Marius å slo følge med de til BigBen. Tok tuben fra Leicester Square til Embankment, byttet linje og tok tuben til Westminster. Ved Big Ben måtte vi ta gruppebilde med klokken i bakgrunnen og da klatret vi opp på noen svarte metalldingser midt i veien og fikk en forbipasserende til å ta bilde, og det virka som han visste hva han gjorde. Så fikk vi åpne konvolutt 3 og der sto det at vi skulle sende et kort til Dag Øyvind(en lærer ved skola), så da gikk vi for å kjøpe et kort.
Etter det måtte vi finne veien tilbake til Trafalgar Square der skulle åpne konvolutt 4, i den lå beskjeden om å ta 150 bilder til en TimeLaps film som skal settes sammen når vi kommer tilbake på skola. Denne oppgaven var litt vanskelig, men vi fikk da løst den. Vi fikk også litt refs fra en av vaktene på Trafalgar Square pga at vi ikke hadde spurt om tillatelse til å bruke tripod der, men når jeg forklarte hvorfor og hva vi gjorde var det i orden.Etter detter fant vi ut at det var på tide med mat, men pga lite penger måtte matvalget tenkes nøye igjennom og cola var det bare å droppe for det kunne ødelegge for om vi trengte penger senere.
Når vi hadde spist gikk vi opp til Leicester Square og tok tuben til Hyde Park Corner for å finne veiern til Buckingham Palace. Etter litt rot med gangfeltene fant vi veien, men siden vi er fra en fotoskole tok den turen litt lengre tid enn den ville for andre da både piggtrådgjerdet rundt Buckingham Palace og folk var interessante å ta bilder av. Når vi fant Buckingham Palace var det masse folk utenfor og plutselig kom det kjørende noen med hest og kjerre(eller hva det heter sånn stor overbygd greier hvor folk sitter tørt med tak over hode) og dette ble selvsagt fotografert. Så var det tid for å gjøre oppgaven: ta et gruppe bilde foran Buckingham Palace der alle hopper.
Det var jo ikke noe problem og siden jeg hørte at det var noen nordmenn der så - sa jeg: Nå er jeg lei av å prate engelsk, så jeg spør de norske der.
Chatrin: snakker de norsk?! WOOOOW!!!
Og han ene av de i den gruppen sa ja til det, men først sa han: Wow, du snakker norsk jo!
Når det var gjort fant vi veien ned til St.James’s park stasjonen, men den turen ble en del lengre da 4 fotogale jenter så 3-4 ekorn, 2 gjess og en hel del duer i parken vi måtte passere. Vi kom da fram til tubestationen og tok turen  opp til Nothing Hill Gate der vi skulle åpne konvolutt 5. I den lå lappen med en enkel beskjed: Buy a coffee for a stranger. Så såg vi en Starbucks café og spurte 2 stykker om de ville ha kaffe - han første hadde det travelt så da spurte vi han andre og han syntes vi var kjempe snille og takket ja til tilbudet, men han ville heller ha en matbit så det var jo greit for oss.
Så lurte han på hva haken var og da sa vi bare at vi ville ha et bilde av han, men da han så bildet sa han: I look like a murderer, og som den trønderen jeg er da så kunne jeg bare ikke dy meg med å svare: Well, as long as you ain’t one! Da fortalte han meg at han jobbet i begravelses byrå også takket han igjen for maten og ønsket oss lykke til videre.
Så fant vi veien tilbake til Nothing Hill Gate stasjonen og tok tuben tilbake til West Brompton, gikk tilbake til hotellet å leverte bildene til Eleonora og da fikk vi endelig tilbake pengene og visakortene våre å kunne slappe av i litt over en time før vi dro på We Will Rock You - musikalen.

Gruppeoppgave London! WEEEE

Vi møttes nede i lobbyen på hotellet for å bli delt inn i grupper og få dagens oppgave. Siden det var tørt brød og jordbær/bringebær på små beholdere, gledet de fleste seg til å ut for å kjøpe en ordentlig frokos. Men... TAM, TAM, TAM, TAM!!! Eleonora kommer med fire svære, hvite, skumle konvolutter, med et morbid uttrykk i ansiktet og flammer i øynene. Hun ransaket oss for bakkort, romkort, pengebøker og pund. Hun smilte lurt og tok fram noen småpenger, så fikk vi tre pund hver som vi skulle overleve på. Forhåpningene for en bedre frokost sank meget, og det så ut til at de fleste ble skuffet og bekymret.

Gruppe 2, Tobias, Cathrine og Linn Mari, løp ut for å løse oppgavne som vi fikk. Vi tok Tuben til Big Ben, og det var litt av et syn! De tre kjekke ungdommene gikk for det meste hele dagen for å finne frem. De løste oppgavene, én etter én og kom til slutt i mål

En av oppgavene var å dra til Chinatown, kjøpe en avis og få noen som kunne kinesisk til å få en setning oversatt. Tobias løp ivrig rundt, og fant til slutt to damer som han spurte. «Excause ,e, we're students from Norway... blablabla. Can you translate this sentence into english, pleace?» Hun så på oss med et smil og svarte: «Sorry, I'm Japanese...»

De tre ungdommene hadde en utrolig flott dag, og tok det hele med ro, tok bilder av ekorn, mennesker, drakk kaffe og spiste snacks! De løste oppgavene og kom til mål med et smil om munnen!



- Linn Mari!

God morgen godtfolk!

11.02.2011

Dag 2 i London er overstått, og dette var en ganske lang og slitsom dag for oss alle. Dagen startet med at vi spiste frokost på hotellet. De fleste av oss er ikke særlig fornøyd med den, vil jeg tro. Det eneste pålegget de har er forskjellig syltetøy, så tror vi kommer til å bli ganske lei syltetøy og toast når vi nærmer oss slutten på turen vår. Men nå skulle jeg snakke om dagen, og ikke frokosten. Sånn egentlig. Hvert fall, etter vi hadde stelt oss og sånt forskjellig. Skulle vi møte i lobbyen for å bli delt inn i grupper og få vite hva vi skulle gjøre. Jeg kom på gruppe med Marius, Live og Audun. Det som også skjedde, var at Eleonora tok alle pengene våres, og det var det ingen som var fornøyd over. Vi fikk alle 3 pund hver, som vi kunne kjøpe mat for, men først og fremst måtte vi prioritere pengene til noen av oppgavene vi skulle få. Så det var i grunn ganske kjipt, men vi tok med oss sjokolade og diverse andre ting vi hadde på hotellrommet. Ble ikke mye mat akkurat, men det fungerte for en liten stund. Vi hadde 6 forskjellige oppgaver vi skulle gjøre, og det var lagt opp slik at vi måtte reise rundt i hele London, og det er ikke akkurat bare, bare for 4 norske ungdommer! Timene gikk og vi ble mer og mer sliten, lei og sulten. Vi hadde det jo selvfølgelig gøy og alt det, men humøret på oss alle sank ganske mange hakk ned etter hvert som timene gikk. Men jeg har fått oppleve at det faktisk er ganske mange hyggelige mennesker i London, og de fleste har ikke noe i mot å bli tatt bilder av, de vil til og med ta bilde sammen med oss! Og det er jo alltid koselig at noen vil. Husker den ene oppgaven vi skulle få, og det gikk ut på at vi skulle reise til den kinesiske bydelen, kjøpe en avis og finne en fin setning. Og hvis vi ikke skjønte hva det betydde, skulle vi finne noen å spørre. Så vi gikk i en kiosk for å kjøpe oss en kinesisk avis, og gikk direkte for å finne noen som kunne oversette en overskrift på første side. Alle personene som vi spurte, var veldig skeptisk til å oversette, med å si at “nei, det er ganske vanskelig å oversette det, jeg kan lese det men that`s it”. Jeg tenkte meg litt om, og sa til gruppen at jeg var sikker på det stod noe nasty på fremsiden, at det var derfor de ikke ville oversette. Så etter en liten stund fant vi en gjeng med gamle damer, som vi tenkte kanskje kunne oversette det. Og det kunne de. Sånn ca i hvert fall. Det vi fant ut av var overskriften, det var en rettsak om sex, og det var vel ikke akkurat den fineste setningen vi kunne finne, så vi fikk oss en god latter når en gammel kinesisk dame stod og fortalte oss om den sex rettsaken. Men jeg vil takke den søte damen som faktisk var kul nok til å kunne oversette til oss, etter alle avslagene vi hadde fått. Turen vår gikk videre rundt om i London, og vi hadde fortsatt ikke fått spist noe mat, annet en litt kjeks. Vi fikk dessverre aldri gjort ferdig alle oppgavene våres, for når vi nesten var ferdig, og drøyt langt vekke fra hotellet vårt, endte det opp med at stakkars Marius ble så utrolig dårlig at vi faktisk bare måtte reise tilbake til hotellet så fort som mulig. Forhåpentligvis er han bedre i dag, etter å ha lagt i sengen sin og fått lit medisiner. Slik at han faktisk kan nyte tiden han har her i flotte London! Vi alle var glade når vi endelig kunne slappe av litt på hotellet, og ikke minst få tilbake pengene våres slik at vi kunne få i oss mat etter 7 timer uten noen ting.

Må forresten nevne at vi var på musikal. Hele klassen bortsett fra Eleonora og Kristina reiste på We will rock you musikal. De to andre reiste på en musikal som heter Shoes. Musikalen vi var på, var helt utrolig rått. Det må vel være noe av det kuleste jeg har vært med på, om jeg må si det. Det var utrolig kult når de sang de mest kjente sangene, alle i salen var med på å klappe når we will rock you sangen ble spilt, det var så vilt at jeg tror faktisk det var en del som finn en liten tåre i øyekroken. (Jeg var ikke en av de, bare så det er sagt, høhø)

Etter en laangt og slitsom dag, kunne vi reise tilbake til hotellet og endelig puste skikkelig ut, og få oss en god natt søvn, for å samle krefter til morgendagen.